Utredning og diagnostikk er en forutsetning for å yte effektiv helsehjelp til en pasient med mistanke om demens.. Oppfatninger om hva som er rett tid for å utrede og diagnostisere demens, varierer hos pasienter, pårørende og helsepersonell. Både erfaringer fra fagmiljø og tilbakemeldinger fra pårørende tilsier at bekymringer om kognitiv svikt lett bagatelliseres av helsepersonell, og at utredning og diagnostisering av demens i mange tilfelle skjer for sent i sykdomsforløpet.

Når en person får en demensdiagnose, rammes ikke bare personen selv. Diagnosen berører også ektefelle, barn, familie, venner, kolleger og annen omgangskrets i større eller mindre grad. En demensdiagnose kan virke stigmatiserende og vekke ulike følelser både hos personen selv og omgivelsene. Følelser som sorg, tapsfølelse, usikkerhet om fremtiden, sinne, fornektelse, angst og depresjon, er naturlige og vanlige. En reaksjon på diagnosen kan være at personen selv, men også personer i omgangskretsen, trekker seg tilbake og unngår kontakt.

Behovet for og graden av åpenhet rundt en demensdiagnose vil variere fra person til person og fra familie til familie. Men på et generelt grunnlag, er det erfaring for at åpenhet og informasjon til omgivelsene oftest virker positivt over tid både for personen selv og de berørte rundt.

Det finnes mye informasjon om de ulike typene demenssykdommer. Vi har derfor samlet det vi mener er gode steder å besøke for både fastleger, pårørende, og også personen med mistanke om demens eller med demenssykdom dersom vedkommende er i et tidlig stadium i sykdomsforløpet.

For personer med (mistanke om) demens og pårørende:

• Temaside om demens 
• Symptomer på demens  
• Slik snakker du om demens 
• Tilbud til pårørende til personer med demens 
• Aldring og helse
• Nasjonalforeningen for folkehelsen
• Pårørendesenteret
• Demens App